End byenvokser byen vokser fra år til år,
Dens larm dog ej kan fortrænge
Med sælsom magt sine strenge.
Slægt efter slægt har lyttet til
Strengelegen og sangen,
End ådybets dæmpede harpespilleres
Med trolddom tager fangen.
Dog ej i travlhed og ej ved dag
Kan Nøkkens harpe du høre,
Ej heller i et højrøstet lag
Dens tone nå dit øre.
Men glider din båd ad åen ned
En somerkvæld mild og stille,
Når skovene trindtom ånde fred,
- da hører du Nøkken spille.